Lederskap har tradisjonelt vært ansett som en viktig del av hundeholdet. Begrepet synes nesten mytisk i enkelte sammenhenger og brukes ofte som et universalbegrep som forklarer alt av både positiv og negativ atferd. En drøfting av lederskap må gjøres på minst to nivåer. Det ene gjelder selve begrepet, det faktum at det sjelden eller aldri defineres og at alle synes å oppfatte det forskjellig. Dernest gjelder det å finne ut om dette med lederskap, rangordning og dominans er så viktig for hundeholdet som man tradisjonelt har trodd.

Lederskapsbegrepet og kommunikasjon

I det øyeblikket vi skal diskutere lederskap eller vi skal instruere andre blir det svært viktig å klargjøre hva vi mener med lederskap. Erfaringsmessig gjøres dette sjelden. På instruktørkurs har vi noen ganger forsøkt å få deltagerne til å definere lederskap og resultatet er alltid at alle har ulike oppfatninger av ordet. Det er viktig å ha en noenlunde ens oppfatning av de ordene en bruker når en snakker sammen.

Dette problemet kan løses på to måter. Begrepet kan defineres slik at alle er enig om hva det betyr eller en kan finne mer entydige begreper. Når vi instruerer andre er det viktig å gi råd som forteller kursdeltagerne hva de skal gjøre. De rådene vi gir bør derfor være konkrete og fokusert på utviklingsmuligheter hos ekvipasjen. Når en påpeker feil er det viktig å ikke knytte disse til personlighetstrekk ved hundeføreren, fordi dette er ting som typisk er vanskelig å endre. Det å fortelle noen at de har dårlig lederskap feiler derfor på alle punkter.

Det er ikke konkret nok til å fortelle kursdeltageren hva han skal gjøre, og i tilfelle han får noen idéer om hva han skal gjøre er det avhengig av hvordan han selv oppfatter begrepet. Dette blir som å gå til legen fordi man føler seg dårlig, og få beskjed om at man er syk med instrukser om å gå hjem og bli frisk. Man føler seg kanskje litt mer opplyst hvis man får vite at man har brukket benet, at det må gipses og at man må holde det i ro i 6 uker.

Dette bør vi ha i tankene når vi kommuniserer med kursdeltagere. Mener man at det bør etableres noen regler med hensyn til hvem som aktiviserer hvem, hvem som går først ut døren etc. så kan man si nettopp det, og fortelle vedkommende hvordan det skal oppnås. Hvis man mener at hunden trenger bank så får man heller kalle en spade for en spade og si at det er positiv straff (påføring av ubehag) man bruker, med de risikoene det innebærer. Å kalle det lederskap gjør det ikke mindre risikabelt eller mindre ubehagelig.

Lederskap som forklaring på atferd

Vi skal ikke ta på oss å definere alle begrepene som kommer seilende med det samme vi begynner å tenke på lederskap; ord som leder, alfaindivid, dominans, underkastelse og rangordning. Å definere disse ordene er komplisert, og definisjonene blir styrende for konklusjonene man trekker (Drews, 1993). I stedet skal vi se på om det er nødvendig å bruke disse begrepene, eller om vi har andre veldefinerte begreper som kan hjelpe oss til å beskrive det vi trenger å vite om trening av hundene våre

 Utfordringen vi står overfor i hundeholdet er å skaffe oss styring og kontroll, mest fordi det er praktisk, ikke nødvendigvis for at hunden trenger det. Det viktige i hundeholdet er ikke hvem som bestemmer hva, men at man unngår vedvarende konflikter. Et velfungerende hundehold består av en hund som gjør det vi ønsker den skal gjøre og ikke gjør det vi ikke ønsker den skal gjøre. Hvis vi har oppnådd det, trenger vi da å vite om vi er leder over hunden? I så fall må jo det utelukkende være for at det får oss til å føle oss bedre.

Noen mener at motstykket til en treningsmetodikk som fokuserer på å vise hunden hva som ikke er lov, er full frihet (det som Nordenstam kaller fri oppdragelse). Dette er en misforståelse; det ligger like mye styring i en treningsmetodikk som fokuserer på å lære hunden hva som er tillatt. Det er altfor lett å konkludere med at en velfungerende hund har godt lederskap og en hund som ikke fungerer i en eller flere situasjoner har dårlig lederskap. Når man studerer dyrs atferd (etologi) ser en ofte på populasjoner av dyr, og atferden man beskriver er ofte standardisert eller en gjennomsnittsutgave. Dette innebærer at ingen av individene i populasjonene er nøyaktig lik det som beskrives som normalen. Jo større variasjon det er i atferden innenfor populasjonen, dess større avvik vil individene ha i forhold til normalen. Dette bør vi være oppmerksom på når det gjelder hunder. Videre må man være forsiktig med å bruke kunnskap fra populasjonsnivå for å forklare atferd på individnivå. Dette er en feil man har gjort med lederskapstanker. Man skal heller ikke glemme at dette er kunnskap hentet fra en annen art (ulv).

Hva vet vi om ulv?

Mange av de observasjonene vi har om sosiale strukturer hos ulv er gjort i fangenskap. Problemet med å observere ulv i fangenskap er delvis at observatøren påvirker situasjonen, enten ulvene er sosialisert på folk eller ei. Et annet problem påpekes av Lars Fält ;”Mange som skriver bøker om hunder studerer den vanligste ulvelitteraturen, basert på ulver i fangenskap, slik at konfliktatferd automatisk dominerer diskusjonen om begreper som lederskap og dominans. Samarbeid og hjelpere som er årsaken til at flokker overhodet etableres har en viss tendens til å forsvinne ” (Hundens språk och flockliv, 2001, s.29).

Når det er en tendens til at aggresjon og konflikt blir svært tydelig, er det blant annet knyttet til at det sosiale stresset øker på grunn av liten plass, og fordi muligheten til å forlate flokken ikke eksisterer. I tillegg kommer at etologene har brukt metoder som fokuserer på aggresjon. Et eksempel på dette er å skape konkurranse om en udelelig ressurs og derved skape en aggressiv konflikt. Deretter utropes vinneren som den ranghøyere. Senere har en valgt å fokusere på andre metoder.

Hunder er ikke ulver

Kunnskapen en har om ulv er fragmentert og dårlig dokumentert, og en bør derfor være kritisk til at det fremstilles som sannheter. I tillegg kommer at hunder ikke er ulver. Den vitenskapelige litteraturen som omtaler hunder er svært begrenset. Noen forskjeller mellom ulv og vill tamhund tegner seg likevel. Hunder har løpetid to ganger i året, i motsetning til ulvetisper som har løpetid en gang i året. Hannhunder har et noenlunde jevnt testosteronnivå gjennom hele året, mens hannulver kommer i brunst i forbindelse med parringstid. Utenom denne tiden er de ikke i stand til å parre seg (Lindsay, 2001). Hannulver hjelper til med å fostre opp valpene, det samme gjelder andre voksne ulver i flokken. Dette ser en ikke hos hund. Ulven er svært fleksibel i sin sosiale organisering i den forstand at de kan leve både parvis og i flokk. Hunder observeres svært sjelden i flokk; det vanlige er at de observeres alene eller parvis (Coppinger & Coppinger, 2001). Både hos ulv og hund opprettholdes den sosiale strukturen nedenifra, det vil si i hvilken grad individer viker for hverandre.

I vitenskapelig sammenheng unngår en derfor å snakke om dominanshierarkier og bruker i stedet begreper som submissive hierarkier (Fält, 2001). Den fokusering en har hatt på dempende signaler er i tråd med dette. Forskning på familiehunden har i stor utstrekning vært fokusert på problematferd og atferdsmodifisering, nettopp fordi familiehunden først og fremst har interesse som individ.

Raymond & Lorna Coppinger fremsetter i sin bok ”Dogs – A startling new understanding of canine origin, behavior and evolution” den teorien at tamhunden utviklet seg til hund lenge før den ble gjort til husdyr. De tidlige hundene levde av avfall i nærheten av menneskelige bosettinger. Dette gav levekår som var svært forskjellig fra det datidens ulver stod overfor. Det krever blant annet at hunden er mindre sky over for mennesker enn ulven, og videre at den lever av matkilder som er små og spredt. Dette innebærer at det selekteres på andre egenskaper.

Mennesker er ikke hunder

Tanken om at hundeeieren skal kunne oppføre seg som hund er vanskelig å svelge. Raymond og Lorna Coppinger peker i sin bok på at det er en misforståelse å ukritisk trekke den slutning at man må være leder eller spille rollen som alfaindivid for å kunne trene en hund. Trening av enkeltindivider foregår på helt andre premisser der læringsteorien bør stå i sentrum.

Samtidig vet vi at artskunnskap er en fordel når det gjelder trening av dyr. Det har vært fokusert mye på at tispen kan vise aggresjon når hun skal avvenne diende valper. Som Morten Egtvedt treffende har påpekt tidligere bør dette kanskje ikke tillegges altfor stor betydning ettersom de færreste hundeeiere er plaget av at valpen vil die dem.

Det er videre farlig å anta at den tilværelsen som hunder har i naturen er perfekt. Forvillede tamhunder har lav levealder, får for lite mat og har stor valpedødelighet. Alt dette tilsier at de lever et atskillig vanskeligere liv, med atskillig større konkurranse om viktige ressurser enn det våre hunder gjør. Ulver, og hunder, kommer i konflikt med hverandre blant annet over viktige ressurser.

Konkurransen om viktige ressurser er atskillig mindre viktig mellom oss og hundene fordi tilgangen på ressurser som oftest er mer enn god nok. Konflikter om ressurser har til hensikt å begrense den andre, å hindre den i å gjøre noe. I læringsteoretisk sammenheng er det å bruke aggresjon mot andre positiv straff – påføring av ubehag. Å ta denne type atferd til inntekt for at en kan lære hunden å utføre ting ved hjelp av positiv straff er en feilslutning. For å få hunden til å utføre ting må man bruke andre teknikker.

Det er for eksempel ingen som noensinne har påstått eller sett at ulver lærer å jakte ved at andre banker dem opp. Jakt og jaktteknikk læres ved hjelp av positiv forsterkning – jakter du riktig får du mat. Det å begrense andre eller hindre dem tilgang til noe en selv ønsker trenger ikke tolkes inn i en lederskapssammenheng – det handler kort og godt om å sikre ressurser. Ingen ville vel drømme om å definere en av ungene som leder bare fordi vedkommende passer godt på søtsakene sine og spiser det selv. Vi er stort sett større og mer intelligent enn valpene vi kjøper og det burde derfor ikke være noe problem å hindre hunden tilgang til ting vi vil ha for oss selv. Læringsteorien er tatt opp i andre artikler, men kort sagt handler det i denne sammenheng om å forsterke hunden for å gjøre det vi ønsker av den, og forhindre at den skaffer seg forsterkning på atferd vi ikke ønsker. Klarer vi å være konsekvent utgjør dette klare retningslinjer for hunden.

Ulike perspektiver

Når man observerer og tolker atferd vil tolkningen ofte preges av hvilket utgangspunkt man har. Har man som utgangspunkt at hunder primært er opptatt av å klatre på rangstigen og å utfordre alle to- og firbeinte kan vi kalle det et konfliktperspektiv. Hvis utgangspunktet er motsatt; at hunden primært er opptatt av å passe inn og etablere konfliktfrie relasjoner kan vi kalle det et harmoniperspektiv.

Enhver hund med respekt for seg selv vil utforske omgivelsene sine. Det er et sunnhetstegn. Det innebærer at den vil prøve å finne ut hva som virker (om det lar seg gjøre å ta mat fra bordet) og hva som ikke virker (den blir alltid forhindret i å komme opp i sofaen). Det er meningsløst å se på dette som en utfordring fra hundens side – den forsøker bare å gjøre livet sitt så behagelig som mulig innenfor de rammene som foreligger. Geir Nordenstam skriver i sin bok ”Full kontroll” at hvis en er opptatt av å klappe og kose med hunden kan en kjøpe seg et kaninskinn, fordi et godt hundehold krever at vi irettesetter hunden og rasjonerer den positive samhandlingen. Ved nærmere ettersyn er dette en omskriving av at man bruker en treningsmetodikk basert på positiv straff (påføring av ubehag) og negativ forsterkning (fjerning av ubehag). Hunden styres og kontrolleres gjennom å gi den erfaring med avstraffelse, og hvordan den kan unngå det. Det er altså en metode som fokuserer på hva hunden gjør feil. Alternativet er en treningsmetode som fokuserer på det hunden gjør riktig, hvor en bruker positiv forsterkning (tilføre goder) og negativ straff (fjerne velbehag).

Fordelene med å velge et harmoniperspektiv er at det fører oss i retning av en treningsmetode som gjør at vi kan unngå risikofaktorer som er knyttet til bruk av ubehag (frykt, aggresjon, passivitet). Vi antar at folk har hund for gledens skyld og det bør gjenspeiles i valg av treningsmetode. Hvilken metode man velger for å oppnå det hundeholdet man ønsker seg får være opp til hver enkelt, men vi synes det er en lettelse å slippe å påføre ubehag hele tiden, og oppnår det vi vil gjennom positiv forsterkning (tilføring av velbehag) og negativ straff (fjerning av velbehag). Valg av treningsmetode bør være basert på dokumentert kunnskap. Mye av hundelitteraturen er uten kildereferanser, hvilket strengt tatt kan bety at det er fri fantasi. Man skal derfor være svært kritisk til innholdet.

Oppsummering

Vi synes lederskapstankene er overflødige, men kunnskap om hundens atferd på populasjonsnivå er selvfølgelig svært viktig. Det er en viktig basis for eksempelvis rasevalg og muligheten for å kunne forutsi hundens atferd i ulike situasjoner.

Når det gjelder hva vi kan gjøre for å modifisere atferden hos et enkelt individ må vi lete andre steder. Læringsteorien og eventuelle medisinske tiltak kan fortelle oss hvordan vi kan modifisere atferd og trene hunder.

Vår kritikk mot lederskapsteorier er knyttet til flere punkter. Lederskapsbegrepet er ikke definert og er tømt for innhold, og de inneholder en nivåfeilslutning idet kunnskap fra populasjonsnivå anvendes på individnivå. I tillegg er lederskapsteoriene ofte undertrykkende og fører i retning av treningsmetoder basert på konflikt og aggresjon. Tiltak som anbefales for å bedre ”lederskap” kan enkelt og nøyaktig forklares med læringsteori, og lederskapsteorier er derfor overflødig.

Referanser